I et speil, i en gåte...

"Vi ser alt sammen i et speil, i en gåte. Noen ganger kan vi gløtte igjennom speilet og se litt av det som er på den andre siden. Hvis vi pusset speilet helt rent, ville vi se mye mer. Men da ville vi ikke lenger se oss selv.." Jostein Gaarder.

Har nettopp kastet meg over ei bok jeg har lest mange ganger før, men som jeg aldri blir lei av. Coveret er slitt og ødelagt, sidene har mange eselører og det er te-, kaffe- og sjokoladeflekker i den.. Og den er fantastisk! Boka handler om Cecilie, ei jente som blir kreftsyk..og hun ligger i sengen sin og skriver i dagboka si. En dag kommer engelen Ariel til henne, og de utvikler ett vennskap, om man kan kalle det det, og han utfordrer henne i samtaler og diskusjoner om døden, livet, kjærligheten og Gud. En dypt rørende bok som gjør at jeg sitter igjen med mye spørsmål etterpå, selv om jeg har lest boka mange ganger, første gangen da jeg var 16 år gammel. Hva skjer når vi dør ? Slutter vi bare å eksistere eller er det noe etterpå ? Hvorfor lever vi hele dette livet, sliter oss igjennom personlige tragedier, jobber hver dag for å få penger til å kjøpe mat, betale huslån osv - for at det en dag bare er over..og svart?! Hvorfor mister man de man er glad i ? Hvilken rettferdighet er det i at små barn og unge voksne dør ? Hva avgjør det - jeg mener, hvem av oss som skal gå når.. og hvordan ?

Disse spørsmålene skremmer meg.. jeg kjenner at tanken på at alt er over, at jeg bare skal slutte å eksistere gjør at jeg blir kald. Jeg husker at jeg gråt i sengen en kveld da jeg var yngre, og mamma kom å pratet med meg.Jeg var redd og urolig, følte meg kald og alene. Og jeg spurte henne...om døden, og om hva som kommer etterpå. Og hun fortalte meg at hun trodde at hun kom til å bli en sommerfugl når hun døde. At hun skulle fly rundt og se på oss som var igjen her nede, og hun var fri og vakker. Og jeg husker lettelsen, og tryggheten, på at mamma hadde ett svar, og at jeg likte det svaret hun ga meg. Hva andre tror bryr jeg meg ikke om - men dette er noe som gjør at tanken på å dø ikke blir like overveldende når man blir minnet på det. For det blir man.. I ett yrke som sykepleier jobber jeg med døden, jeg er der når folk dør - og jeg snakker med pårørende om det. Men det er en del av jobben, og selv om det er vondt, trist og skremmende, er det på en måte "på jobb". Jeg gråter fordi det er trist, fordi jeg vet det er vondt for de som nettopp har mistet en de elsker veldig høyt. Men jeg tar det ikke helt inn på meg, da hadde jeg ikke hatt mange år i dette yrket. Men som mamma skremmer tanken på å miste mitt barn meg - mer enn man noen gang kan forså om man ikke har barn selv. Det beste i livet ditt, ditt eget kjøtt og blod - den overveldende følelsen av kjærlighet, som er så sterk at det gjør vondt. Tanken på at noe skal skje min lille engel skremmer meg mer enn alt annet i verden. Og tross min redsel for å forsvinne, for å dø, hadde jeg glatt ofret meg selv for mitt barn - det skremmer meg IKKE.

Mammas lille engel...